KOMMENTAR: Samarbeid

– Når alle velger det som er best for seg selv, ender man opp med å konkurrere - og ikke samarbeide 

Til tross for oppfordring til å ikke hamstre, ble butikkhyllene tømt. Hvordan kan vi forstå enkeltes uvilje til å samarbeide, spør Tor W. Andreassen.

Fra atferdsøkonomi vet vi at det underliggende i menneskelig atferd er et ønske om likhet, samarbeid og rettferdighet.
Fra atferdsøkonomi vet vi at det underliggende i menneskelig atferd er et ønske om likhet, samarbeid og rettferdighet. (Foto: Undraw.co)

Til tross for oppfordring til å ikke hamstre, ble butikkhyllene tømt. Hvordan kan vi forstå enkeltes uvilje til å samarbeide, spør Tor W. Andreassen.

Media har rapportert flere eksempler på at den norske dugnadsånden blir utfordret. Kongens TV-tale 15. mars hadde samarbeid, tillit til hverandre, samarbeide og dugnad som hovedtema.

Likevel. Butikkhyller tømmes for ulike varer. Tusenvis av «hjemmearbeidere» flykter til hyttene for å jobbe og mange nekter å komme tilbake. Personer i karantene oppsøker utesteder for Dommedagsfest.

Hvordan kan vi forstå enkeltes uvilje mot å samarbeide og heller rendyrke egoistiske handlinger? Stikkordet er egeninteresse og nytten man oppnår av det.

Egeninteresse er en sterk drivkraft

Økonomifagets far, Adam Smith, identifiserte allerede i 1776 egeninteresse som en sterk drivkraft for all menneskelig atferd. Hans tese var at den høyeste samfunnsmessige velferd oppsto når enhver handler ut ifra hva en opplever som best for seg selv. La meg gi to eksempler.

Hovedtanken er at i omgang over tid vil jeg gjøre det samme mot deg som du gjorde mot meg. Valgte du å samarbeide svarer jeg med å samarbeide.

Egen-interesse tar overhånd når noen tror at det vil bli knapphet på enkelte goder (for eksempel toalettpapir), til tross for at oppfordring om å ikke hamstre. Dersom samfunnet oppfordrer alle til å velge kollektive transportløsninger for å bedre miljøet, vil noen falle for fristelsen til å kjøre bil for å komme raskere på jobb. Faren er at dersom alle tenker likt og hamstrer eller kjører bil, er vi alle tapere.

Nobelprisvinner i økonomi, John F Nash, utviklet et alternativ til Smith sitt egeninteresse-perspektiv ved å legge på en ekstra betingelse: «Når alle gjør det som er best for en selv, og den andre part, vil man oppnå den høyeste nytte.» Dersom jeg velger å parkere bilen ved siden av naboen slik at hun kommer lett inn i bilen, vil det være best for oss begge. I «bar-scenen» i filmen «A Beautiful Mind» (som er en biografi om John F. Nash) forklarer hovedfiguren Russel Crow, på en elegant måte, hvorfor Adam Smith trengte en oppdatering.

Innen fagfeltet spillteori er Fangens dilemma veldig kjent og mye brukt for å forklare samspillet og valg mellom to parter. Enkelt sagt kan man si at dette er en illustrasjon mellom Adam Smith og John Nash strategi for å oppnå et gitt resultat. I dette spillet er den dominante strategien å ikke samarbeide. Når begge velger det som er best for seg, ender man opp med å konkurrere - ikke samarbeide.

Likhet, samarbeid og rettferdighet

Men det betyr ikke at å ikke samarbeide er den beste strategien. I boken «The Evolution of Cooperation» viser økonomen Robert Axelrod at samarbeid (Tit-for-Tat) er den beste strategien med hensyn til oppnådd resultat. Hovedtanken er at i omgang over tid vil jeg gjøre det samme mot deg som du gjorde mot meg. Valgte du å samarbeide svarer jeg med å samarbeide.

Fra atferdsøkonomi og en rekke eksperimenter om deling av ekte penger, vet vi at når en part kan velge å dele et gitt pengebeløp (alt, litt, eller ingenting) med den andre part, velger de aller fleste å dele beløpet ganske likt. Det underliggende i menneskelig atferd er derfor et ønske om likhet, samarbeide, og rettferdighet – grunnsteinen i tillit.

Når alle innbyggere har tillit til at de aller fleste følger oppfordringen fra Kongen og myndighetene om å samarbeide for å få bukt med Covid-19, er det med bakgrunn i at det gir det beste resultatet for oss alle. Når noen velger å ikke samarbeide er dette ikke bare et tillitsbrudd, men også brudd på en samfunnsnorm om å samarbeide for å løse et samfunnsproblem.

Håpet er at de som hamstrer, ikke utviser sosial distanse, eller kjører på hytta – de som velger å utnytte til egen vinning at vi andre samarbeider - opplever en kollektiv fordømmelse av sine medborgere.

Moralen er at det er «Harry» å bryte ut og det er «Harry» å ikke velge den beste løsningen for alle. Harryenes mer-gevinst gjør dem til anti-helter. De virkelige heltene er de som tar en for laget og er med på dugnaden. Spesielt av hensyn til sårbare grupper!