KOMMENTAR: Lønnsoppgjøret

HR Norge om lønnsoppgjøret: – Mange vil bli skuffet

Årets lønnsoppgjør blir spesielt. Noen permitterer, mens andre tjener penger som gress, skriver Even Bolstad i HR Norge.

Even Bolstad er daglig leder i HR Norge.
Even Bolstad er daglig leder i HR Norge. (Foto: HR Norge)

Årets lønnsoppgjør blir spesielt. Noen permitterer, mens andre tjener penger som gress, skriver Even Bolstad i HR Norge.

I dag starter lønnsoppgjøret.

Først kommer Industrioverenskomsten. Senere kommer alt fra Hovedtariffavtalen i kommunene til mer småavtaler som knapt noen har hørt om. Hundrevis av forhandlingsløsninger vil komme som perler på en snor.

Men noen oppgjør vil sikkert også ende i mekling og kanskje streik. For mens noen er glad for i det hele tatt å ha en jobb, er det mange som blir skuffet. 

Korona-goodwill

Årets lønnsoppgjør blir spesielt. For det første er det nesten et halvt år forsinket. For det andre er det sjelden Norge går i så forskjellig takt som det vi ser i år. Hoteller og reiseliv permitterer, mens andre tjener penger som gress. Og uansett hva som blir resultatet for alle andre, er det alltid noen som vil ha «rettferdighet» og mener å ha en moralsk rett til å få litt mer. Et eksempel er sykepleiere, som har korona-goodwill i baklommen.

Så vil ikke media være like opptatt av dem vi har klappet mindre for - KIWI-ansatte, departementsbyråkrater, Hurtigruteansatte, permitterte, frontlinjen av NAV-funksjonærer eller bussjåfører som også har vært utsatt for smitte, jobbet lange økter eller på annen måte bidratt i koronadugnaden. For lønnsoppgjøret er ikke bare en konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstakere. Interessekonflikten går i like stor grad mellom sektorer, forbund, utdanningsgrupper og helt ned til enkeltpersoner i den enkelte virksomhet.

Norsk Industri og Fellesforbundet er først ut, med hovedorganisasjonene LO og NHO tett på. For selv om de ikke sitter i rommet når det strammer seg til i forhandling og mekling, er Majorstuen og Youngstorget alltid i kulissene. Med minst en hånd på rattet og i tett dialog med sine egne og hverandre.

 

Hårfin balanse 

Selv om alle vet at det er lite til fordeling, er LO som vanlig tøffe i retorikken. Når forbundsleder Jørn Eggum dagen før oppgjøret skal svare på NHO-lederens ønske om nulloppgjør, og sier at «Hva Almelid mener det driter jeg i», så er nok det først og fremst uttalelser som er beregnet for heiagjengen på egen tribune. For han trenger de heiaropene. Ikke minst når han vet at resultatet blir langt mindre enn hva som ble forespeilet for noen måneder siden, er han fullstendig avhengig av å ha troverdighet rundt at forhandlerne «blør for drakta». 

Særlig om noe skal ut til uravstemming, hvor medlemmene kan vise forhandlerne mistillit og velge streik fremfor løsning. Splittelse og bråk i egne rekker vil gjøre det vanskeligere å få gjennomført annen politikk. I tillegg tenker nok også noen på at tillitsvalgte skal gjenvelges. Blir man oppfattet å være for mye kompis med arbeidsgiversiden, kan man fort bli sendt ut av kontorene og hjem til der man i sin tid kom i fra.

I forholdet til motparten ligger det også en hårfin balanse. LO nyter stor tillit, også på arbeidsgiversiden. Det har de gjort seg fortjent til ved å ivareta det som tidligere LO leder Yngve Hågensen så elegant beskrev som «Den kollektive fornuft». LO har tradisjon for å være ansvarlige og tenke langsiktig. «Vi vil ikke forhandle medlemmene ut porten», sa forbundsleder Eggum på vårparten, før Korona slo inn. Da må man være mer samarbeidspartner med arbeidsgiverne enn en del av medlemmene setter pris på.

Les også

Vil diskutere lønnsnedgang

For selv om Fellesforbundet og Norsk Industri er motparter, så deler de også et skjebnefellesskap. Det handler ikke bare om lønnsoppgjør og hvordan det går med AS Norge. Det handler også om forholdet til hverandre og hovedorganisasjonene de er en del av. Uten et sterkt LO intet sterkt NHO – og omvendt. Relasjonen er bygget på tillit, og tillit er noe man hele tiden må gjøre seg fortjent til. Litt mindre høyverdig handler det også om makt og markedsandeler. For ingen av de som nå er i front ønsker at andre forbund, fagforeninger eller arbeidsgiverorganisasjoner skal komme opp på siden eller forbi.   

Nå følger en uke eller to med forhandlinger. Jeg tror på forhandlingsløsning uten mekling, siden streik er ganske så usannsynlig. Da korona slo inn, og folk flest fortsatt snakket om oppgjør langt opp på tretallet, antydet vi i HR Norge mulighet for nulloppgjør og at man en del steder vil diskutere å gå ned i lønn. Vi som er arbeidstakere får trøste oss med at overhenget fra i fjor allerede er i boks og renten er lav. For ut over det, blir nok årets oppgjør ganske så magert.

Arven fra industrisamfunnet

Noen tror at «alle» er organisert. Slik er det slett ikke. Som tommelfingerregel kan man si at litt under halvparten av norske arbeidstakere er medlem i fagforening og at LO igjen organiserer halvparten av disse. Organisasjonsgraden varierer kraftig mellom bransjer og sektorer, bransjer og utdanningsområder. Det organiserte, tariffbundne arbeidslivet er igjen splittet opp i mange enkeltavtaler.

Frontfaget - Industrioverenskomsten - er isolert sett ingen stor tariffavtale. For når Fellesforbundet går i gang, gjør de det med direkte mandat fra 30000 arbeidstakere. Det er bare en drøy prosent av norske arbeidstakere. Men når lista først er lagt, hopper de som kommer etter pent over på akkurat samme høyde. Ingen får i utgangspunktet mer eller mindre, uansett hvor mye støy, streik og oppmerksomhet de skaper.

Frykter for mye Møllers tran

Hvorfor går nettopp Industrioverenskomsten, Fellesforbundet og Norsk Industri i front?

Mye skyldes tradisjonen vi har med oss fra industrisamfunnet og fra den gang næringsstrukturen var en helt annen enn den vi har i dag. Dette er også er en viktig grunn til at Fellesforbundet har så mye makt internt i LO, selv om de offentlige forbundene samler flest medlemmer. Tilsvarende sitter Norsk Industri alltid øverst ved bordet i NHO. Men den aller viktigste grunnen er at de fleste av virksomhetene som omfattes av avtalen tilhører konkurranseutsatt sektor og dermed kan fungere som en temperaturmåling på den økonomiske tåleevnen til arbeidslivet totalt sett.

For er det noe særlig privat sektor og nøysomme samfunnsøkonomer frykter, så er det at for eksempel KS og Kommuneforbundet skulle dra av gårde med en flaske Møllers Tran eller to på innerlommen.

Les også