KOMMENTAR: Hjemmekontor og koronakrise

Kanskje er det den ensomme super­ingeniøren som først skal tilbake på kontoret

Kjønn er en gammeldags måte å dele inn folk på.

Oslomet-rektor Curt Rice vil vurdere å prioritere kvinnelige stipendiater når han skal hente folk tilbake til kontoret, fordi han er bekymret for at kvinnelige akademikere lider større karrieremessig skade av hjemmekontor, enn deres mannlige kolleger..
Oslomet-rektor Curt Rice vil vurdere å prioritere kvinnelige stipendiater når han skal hente folk tilbake til kontoret, fordi han er bekymret for at kvinnelige akademikere lider større karrieremessig skade av hjemmekontor, enn deres mannlige kolleger.. (Foto: OsloMet)

Kjønn er en gammeldags måte å dele inn folk på.

Rektoren ved universitetet Oslomet er bekymret på vegne av kvinnelige forskere som kan bli gående for lenge på hjemmekontor. Han mener det nok vel, men står i fare for å bli karikert som en utdatert leder.

Når du skal vurdere hvem som skal prioriteres når arbeidsplassen igjen kan ta i mot ansatte, vil nok kjønn for mange være et uvesentlig parameter. Jeg tolker Rice dit at han er bekymret for at for få kvinnelige forskere publiserer artikler nå, og at det kan skade karrieren deres.

Ulike konsekvenser basert på kjønn?

Men når noen spør deg om to eller ti år hva som skjedde i 2020, er ikke det gode spørsmålet hva du publiserte på kortest mulig tid. Spørsmålet er hva du lærte av covid-19-pandemien.

Karriere360 viste onsdag til en artikkel i nettavisen Khrono, der rektor Curt Rice mener at det å jobbe hjemmefra har ulike konsekvenser for menn og kvinner. Han viser til at et par vitenskapelige tidsskrifter melder om at det er langt færre kvinnelige enn mannlige forskere som har levert koronarelaterte papirer for publisering. En tredje kilde har andre erfaringer, men det blir fort glemt i forenklingen.

På kort tid er det gjort ekstremt mye forskning knyttet til covid-19, så mye at også Folkehelseinstituttet har oppsummert forskningen som foreligger. I hvor stor grad undersøkelser og forsøk som har vart i noen uker kan defineres som ferdig, fullendt forskning kan vi diskutere. Kan hende er de som nå har publisert mange artikler på kort tid like gjerne overivrige forskere som kanskje oppfyller målene om antall publiserte artikler, men som kanskje ikke har så mye substans å by på.

Må håndtere hver enkelt individuelt

Rektoren mener det antakelig godt, når han vil prioritere kvinnelige stipendiater på kontorene på Oslomet. Han har også fått noen støtteerklæringer. Utvilsomt er det viktig for Norge å ha enda flere kvinnelige forskere med internasjonal anerkjennelse – i form av publiseringer i vitenskapelige tidsskrift.

Tidsbruksundersøkelsen viser også at kvinner under 45 bruker mye mer tid enn menn på omsorgsoppgaver. Nå er de mest omsorgskrevende familiemedlemmene tilbake i barnehage og på skole, og kaoset på hjemmekontoret har i stor grad gitt seg – til fordel for alle i familien, uansett kjønn og alder.

De dyktigste lederne bør kjenne sine medarbeidere så godt, at de forstår hvordan hver enkelt bør behandles for at vedkommende skal yte best mulig. Kunnskapsbedrifter er ikke som den gamle hermetikkfabrikken, der alt styres av samlebåndet. Noen trives best med helt frie tøyler og lite oppfølging, fordi de forvalter ansvaret som følger med friheten på en veldig god måte. Andre får energi ved å være i nesten konstant kontakt med både sjefen og kolleger.

Les også

Noen trenger å være en del av et fellesskap 

Men noen av de som presterer best, kan også være de som trenger et arbeidsmiljø. Det kan være medarbeidere som har utfordringer mentalt og som har nytte av å bruke deler av dagen sammen med kolleger, eller det kan være suksessrike medarbeidere som fort kjenner på ensomheten – særlig når vedkommende sitter alene på hjemmekontoret uten familie.

Hvilket kjønn vedkommende har, blir i denne sammenhengen irrelevant. Jeg vil anta at rektor Rice ikke mener det er skadelig for kvinnelige forskeres karriere å få barn, selv om det innebærer at hun blir borte fra jobb i en periode.

Krevende på hjemmekontor

I TU sitter vi også på hjemmekontor nå. I mange uker har ansatte håndtert stengte skoler og barnehager, smitterisiko, utålmodige barn, syke foreldre og et evinnelig mas fra sjefen om å levere innhold siden TU har måttet permittere flere redaksjonelt ansatte.

Hjemmekontor er generelt krevende. Grensene mellom jobb og fritid flyter enda mer ut. Oppvasken kan settes på mellom et par jobbtelefoner. Da er det ikke kjønn som avgjør hvor stor utfordringene er, men de helt konkrete utfordringene som dukker opp i et moderne liv. Når vi nå etter hvert skal få folk tilbake til kontoret, må jeg som leder sørge for å lytte til behovet den enkelte ansatte har. Enten det er menn eller kvinner.

Les også